Jeg har fulgt de siste debattene om Malmkøping med stor interesse.
Jeg må si meg
uenig med de som ensidig mener anlegget må nedlegges. Ja, museet ligger øde til, man har få aktive, få besøkende og lite med penger. Men man er jo ikke alene i den settingen. Jeg tror t.ex at nesten alle ideelle foreninger har personalbrist for tiden; idag kan man jo få oplevelsene direkte i sitt eget hverdagsrom via internet. Men er løsningen bare å legge ned? Hvor skal man plassere alle vognene som finnes der, hvor skal man vise disse vognene i bruk uten ombygging som tilfredsstiller kravene for å kjøre i bygater?
De færreste museumsbaner har et utgangspunkt midt i en storby. ULJ er vel en av de få i Skandinavia med sentral beliggenhet? Sporvejsmuseet Skjoldenæsholm i Danmark ligger ihvertfall ikke sentralt til. Men det museet har fått omtale flere ganger de siste dagene, så jeg skal heller nevne den norske museums
jernbanen
Thamshavnbanen. SSS var der for noen år siden, så noen kjenner seg kanskje igjen?
Norge er et fint land å feriere i (så lenge man har godt om penger), men våre europaveier kan jo ikke engang måle seg med svenske gårdsveier. Så det tar lang tid å kjøre rundt i dette landet, spesielt når man skal utenfor E-veiene. Thamshavnbanen ligger utenfor E6, og for ett år siden var det 19 km sliten bane med kjøreledning og 15 aktive som fikk dagsbøter fra jernbanetilsynet. Ellers var mange av problemstillingene de samme som Malmkøping. Riktignok er banen en del av en stiftelse med flere ansatte, og som foruten banen omfatter gruvene i området, men gruvene trenger også penger. Hva gjorde man? Lager et enormt prospekt mot banens 100-års jubileum i 2008 med vyer og visjoner som man så solgte inn for eier, kommune, fylke og stat. Er ideen (og selgeren!) god nok, kommer pengene. Det har de ihvertfall gjort her! Og med nok omtale, en del reklame, og kanskje en statsråd til å markere jubileet, så kommer også de besøkende. Er det ventetid til neste tog, må de aktiveres med en tur i gruva, eller med en tur i museet... Allerede i fjor høst var banens kjørbare del utvidet til 22 km, og nå blir den kanskje fredet også.
Men mye kan gjøres nesten helt uten penger. I dag koster det jo mye mindre å lage og spre informasjon enn for 30 år siden. Nesten alle har en pc i stua... Vognoppussing koster ikke så mye penger, men det brukes mange arbeidstimer. Og det kan være vanskelig å verve flere aktive. På Thamshavnbanen klarte de i fjor å verve to nye aktive fra lokalmiljøet. Ikke så mange kanskje, men en reell økning målt i prosent. Men tar det for lang tid å bli opplært og godkjent til selvstendig tjeneste vil de som ikke er genuint interessert lett falle fra. Og hvor enkelt er det å bli godkjent for å kjøre i Malmkøping når man allerede er sporvognsfører?
Jeg husker LarsS for en tid tilbake forklarte på forum om hans hustrus første besøk i Malmkøping. Dette var jo et godt(?) eksempel på hvorfor det mangler personale der. Det er jo arbeidsoppgaver for enhver der, og da må det finnes plass til de også. Eller er det noen som vil at Malmkøping bare skal være et sted for gamle sure gubber?
. Men man kan heller ikke forvente at entusiastene kjenner historien godt, da blir opptakskravene for nye medarbeidere for høye. 
