Tragisk, och synnerligen absurd, verkar hela historien för en utomstående.
Nedanstående är alltså ett utdrag från NRKs østlandssendning från igår.
Jubelen sto i taket blant byens mange trikkeentusiaster i forrige uke. Da
ble sporveisstyrets forslag om å legge ned flere av byens trikkelinjer
stoppet av bedriftsforsamlingen i Oslo Sporveier. Dessverre greide ikke
bedriftsforsamlingen å trylle vekk det faktum at Oslo Sporveier mangler 75
millioner kroner å drive buss, trikk og T-bane for neste år. Konsekvensenav
bedriftsforsamlingen redningsaksjon for trikken er at Sporveien må finne
andre steder å svinge kuttøksa.
Styret i Oslo Sporveier skal etter fattig evne sy sammen en slik alternativ
spareplan førstkommende onsdag. Signaler Østlandssendingen har fått fra
flere hold både i Sporveien og blant politikere tyder på at planen blir
forstemmende lesning for byens kollektivbrukere. Servicelinjene for eldre
forsvinner helt sikkert. En rekke busslinjer står for fall, trolig også i
områder av byen der det ikke finnes andre kollektive alternativer. Folk blir
dermed presset til å ta bilen i stedet, det vil si de som er så heldige å ha
bil.
Det som på fagspråket heter frekvens blir dårligere. Det betyr at bussen,
trikken og banen vil gå sjeldnere enn i dag. Kanskje må det kjøres
sommerruter året rundt. Kanskje vil det bare gå T-bane hver halvtime etter
klokka seks om ettermiddagen. I verste fall blir det halvtimesruter hele
dagen bortsett fra i morgen- og ettermiddagsrushet. De tidligste og seneste
avgangene vil sannsynligvis bli fjernet fra rutetabellen.
Hadde det tross alt vært lurere å kutte antall trikkelinjer og erstatte dem
med buss, som er billigere å drive? Bedriftsøkonomisk er svaret definitivt
ja. Hvis hensikten er å opprettholde et kollektivtilbud for flest mulig, er
svaret også ja. På den annen side; hvor fornuftig er det å erstatte 100
prosent utslippsfrie trikker med dieselbusser?
Gir det et riktig signal å starte avviklingen av et miljøvennlig
transportmiddel som dessuten er uhyre populært? Vi er fullstending klar over
at både sporveisledelse og politikere bedyrer at nedleggelsen av enkelte
trikkelinjer ikke er første skritt mot nedleggelse av Oslo-trikken, med krav
om å bli trodd. Problemet er at de blir ikke trodd. Alle vakre ord om
satsing på kollektivtrafikk har null troverdighet blant folk flest hvis det
de ser i praksis er at trikkelinjer blir lagt ned. Og er det noe Sporveien
er avhengig av for å holde på de passasjerene de har og helst kapre flere,
så er det tillit i befolkningen.
Derfor en konklusjonen enkel. Oslo Sporveien må få nok penger til at
rutetilbudet neste år ikke blir dårligere og til at det ikke blir særlig mye
dyrere å kjøpe månedskort og trikkebilletter. Vi tviler ikke på at det kan
være mye å hente på effektivisering av Sporveien, og at den planlagte
omorganiseringen av selskapet kan gi økonomiske gevinster. Men det skjer
uansett ikke over natta. Sporveien må i mellomtiden ha kunstig åndedrett i
form av friske penger for at tilbudet neste år ikke skal bli forringet.
Hvor skal så pengene komme fra? Det enkleste ville selvsagt vært at Oslo
bystyre blar opp det som skal til i budsjettet for 2003. Men det er også et
paradoks at rutekutt og dyrere billetter overhodet er en problemstilling når
det investeres som aldri før i Oslos kollektivtrafikk. Det har aldri vært
brukt så mye penger på nye skinner og nye vogner. Det bør være mulig å
trikse det til slik noen av investeringsmidlene kan overføres
driftsbudsjettet.
For det hjelper lite med nye T-bane-skinner og nye vogner i vognstallen hvis
Sporveien ikke har råd til å betale sjåføren lønn.